Hva er Heraldikk?
En introduksjon til kunsten og vitenskapen bak våpenskjold. Lær om de grunnleggende elementene som utgjør et heraldisk våpen.
De heraldiske våpnene kan føres tilbake til 1100-tallet. De oppsto på slagmarken og i turneringer for at krigerne lettere skulle kunne kjenne igjen hverandre når de var iført hjelm og rustning. Slike kjennetegn måtte være tydelige og enkle slik at de kunne ses på lang avstand.
Valg av farger, deling av skjoldet og valg av figurer, er det som utgjør et våpen.
De første som brukte våpenskjold var fyrster og riddere. Men ganske snart ble våpenskjold tatt i bruk av andre samfunnsgrupper. Byer, biskoper og klostre, håndverkere og bønder tok seg egne våpen. De heraldiske våpnene er altså ikke nødvendigvis knyttet til adelen. Enhver mann og kvinne, og enhver sammenslutning av personer, kan fritt anta sitt eget våpen.
I Norge er de eldste våpnene vi kjenner fra slutten av 1200-tallet. Bruken av våpen var utbredt i alle samfunnslag i middelalderen. Etter reformasjonen forsvant bruken av våpen for bønder og håndverkere, men mange borger- og embetsmannsslekter fortsatte å bruke våpen. De fleste norske slektsvåpnene er fra denne tiden.
I dag er det igjen økende interesse for å ta i bruk slektsvåpen, og for å lage seg nye. Det er dette Norsk Heraldisk Forening vil informere om og hjelpe til med.
Et fullstendig våpen består ikke bare av selve skjoldet. Over skjoldet plasseres en hjelm. På hjelmen er det et hjelmtegn som ofte gjentar noe av motivet i skjoldet. Fra hjelmen henger et hjelmklede, et fliket klede. Hjelmkledet har samme farger som skjoldet.
Eksempler på historiske skjoldformer. Senere tiders skjold ble ofte overlesset med pynt.
Figurene i et våpen skal ikke gjengis naturalistisk, men i en flat, stilisert form. Figurene skal fylle skjoldflaten godt. Alle unødvendige detaljer skal utelates. Det er de karakteristiske trekkene ved en figur som skal framheves. En løve skal være en heraldisk løve, ikke en løve i zoologisk hage. Alle figurer gjengis i profil. Unntaket er ørnen, som normalt framstilles flatt utbredt.
Det er den skriftlige beskrivelsen av våpenet (blasoneringen) som definerer våpenet, ikke en bestemt tegning. Et våpen kan tegnes i ulik stil, bare beskrivelsen følges. Våpen kan derfor fornyes stilmessig uten at det forandres.
Nedenfor ser du to eksempler på forenkling av våpen.
Skjoldet kan deles i felter på ulike måter.
De heraldiske fargene, tinkturene, deles inn i to grupper: metallene gull (gul) og sølv (hvit), og fargene rød, blå, svart, grønn og purpur. I tillegg brukes pelsverk som hermelin og gråverk.
Hovedregelen er at en farge ikke må legges på en annen farge, og et metall ikke på et annet metall. Det må være metall på farge eller farge på metall. Dette er en viktig regel som sikrer kontrast og tydelighet.
De alminnelige figurene omfatter et stort antall motiver hentet fra dyre- og planteverdenen, fra religion og mytologi, fra redskaper og bygninger. Det er bare fantasien som setter grenser. Når du skal lage et våpen, er det viktig å velge enkle og lett gjenkjennelige figurer. Det er bedre med én tydelig figur enn flere små.
Nedenfor ser du eksempler på enkle og gode våpen. Legg merke til at de har få figurer og er holdt i få farger. Dette gjør dem lette å oppfatte og huske.
Det finnes ingen faste regler for valg av motiv. Ofte velger man motiver som sier noe om en selv, om slekten eller om stedet man kommer fra. Det kan være hentydninger til navn (talende våpen), yrke, interesser eller egenskaper. Et tre kan symbolisere skog, en fisk kan symbolisere fiske, en bok kan symbolisere lærdom.
Det er viktig å velge et motiv som ikke er i bruk av andre. I våpenrullen kan du se hvilke våpen som er registrert for medlemmer i Norsk Heraldisk Forening.
Offentlige våpen (riksvåpen, kommunevåpen) er beskyttet av lov mot misbruk. Private våpen, som slektsvåpen, har ikke samme lovbeskyttelse. Men et slektsvåpen kan oppnå vern gjennom hevd og sedvane. Hvis et våpen har vært i bruk i en slekt i lang tid, vil det være beskyttet mot at andre tar det i bruk.
Et nytt våpen kan beskyttes ved å få det registrert og offentliggjort, for eksempel i Norsk Heraldisk Forenings våpenrulle. For å unngå konflikter bør en ikke ta i bruk et våpen som er identisk med eller ligner på et våpen som allerede er i bruk.
Hjelm
Over skjoldet plasseres en hjelm. Den vanligste hjelmtypen er en stikkhjelm eller en bøylehjelm. Hjelmen skal alltid vises i profil. Kvinner og geistlige bruker normalt ikke hjelm. For disse kan skjoldet i stedet omgis av et kjede eller en krans.
Hjelmklede
Fra hjelmen henger det ned et hjelmklede. Det er et fliket klede som opprinnelig skulle beskytte mot sol og varme. Hjelmkledet har de samme fargene som skjoldet.
Hjelmtegn
Hjelmtegnet er en figur som er plassert på toppen av hjelmen. Det skal være en figur som kan festes på en virkelig hjelm. Ofte er hjelmtegnet en gjentakelse av en figur fra skjoldet. Hjelmtegnet kan også være en helt ny figur.
Slektsvåpen (arvelige), personlige våpen (ikke-arvelige), og våpen for sammenslutninger. For å skille mellom ulike grener av en slekt, kan våpenet varieres med bifigurer, eller fargene kan endres.
På siden 'Lag ditt eget våpen' finner du mer informasjon om hvordan du går fram.
Gå til guiden